1,1 dum istedet, (ligesom det Persiske bruger ten og den ved Siden af hinanden), ja udelader endog undertiden t eller d, hvorved Overgang skeer til den bengalske Form paa on, an, der ogsaa bruges i det Gotiske. Det Oldnorske har kastet Nasalen bort og Infinitiv en- des her blot paa a. De Infinitiver rnimu, skulu, synes at minde om Inf. Vocal i Sanskrit, lige- som de ligeledes af samme Verber forekommende Infinitivformer skyldu og mundu, tillige ved Dentalen nærme sig stærkt til Inf. i Prakrit. Desuden er ved Infmitivets Dannelse at mærke, at i Oldnorsk nogle danne det af den uforandrede Rod, medens andre forst gunere den (d. e. forandre Rodvocalen ved et foran tilsat a, der tildeels smelter sammen med den), hvilket sidste i Sanskrit er Regel, f. Ex. Oldnorsk: bak — baka, bage stig — stiya, stige bug — buga, bdic lid — leida, lede bud — bjoda, byde Sanskrit: q-gj , pac — paktum, koge, £jq- , dip, — dipitum, skinne, HjTrrr , kunt' — kuntitum, lide, fin; , vid — vettum, vide, ttt j H — estum, onske, •j, du — d'otum eller davitum, bevæge, C- , jud' — joddum, kjæmpe. Participia. Sanskritsprogets Rigdom af Participia er i de yngre Sprog betydeligen indsvundet. I Oldnorsk forekomme saaledes blot Præs. Part. Act. og Præt. Part. Pass., medens derhos nogle Adjectivformer tyde paa oprindelig participial Brug. Part. Præs. Act. Heri vise flere Sprog af denne Æt en paafaldende Lighed. Sanskrit-Endelsen snT , at, der viser sig at være en Contraction for 3^77, anta, hvilken Form kommer tilbage under Flexionen, forekommer i Prakrit deels uforandret, oftest i den længere Form, deels med forsvaget Dental, anda fæm. andi. * Den oldnorske Endelse — atidi, ** sees saaledes at slutte sig meget nær til Prakrit, ligesom ogsaa Brugen af dette * Blandt de Exempler, som Lassen, Inst. 1. pracr. p. 362, anforer, ere tilfældigviis twj , mantajandi, i Form og Betydning overcensstcm- mende med menlandi, undervisende, raadendc, og rTTSPTn , loanti = lug g vandi, seende (prov. gloende). ** Kun eet eneste Exempel paa den forkortede Form liar jeg i Oldnorsk stodt paa, nemlig gérair (drykkr) polus s. liqvor, adhue fermen- tans, tjærende. Saaledes forklarer Haldorscn det, og géraår, synes altsaa at være det sam- me som gcrandi.

(1) Band
(2) Band
(3) Saurblað
(4) Saurblað
(5) Blaðsíða [1]
(6) Blaðsíða [2]
(7) Blaðsíða I
(8) Blaðsíða II
(9) Blaðsíða III
(10) Blaðsíða IV
(11) Blaðsíða 1
(12) Blaðsíða 2
(13) Blaðsíða 3
(14) Blaðsíða 4
(15) Blaðsíða 5
(16) Blaðsíða 6
(17) Blaðsíða 7
(18) Blaðsíða 8
(19) Blaðsíða 9
(20) Blaðsíða 10
(21) Blaðsíða 11
(22) Blaðsíða 12
(23) Blaðsíða 13
(24) Blaðsíða 14
(25) Blaðsíða 15
(26) Blaðsíða 16
(27) Blaðsíða 17
(28) Blaðsíða 18
(29) Blaðsíða 19
(30) Blaðsíða 20
(31) Blaðsíða 21
(32) Blaðsíða 22
(33) Blaðsíða 23
(34) Blaðsíða 24
(35) Blaðsíða 25
(36) Blaðsíða 26
(37) Blaðsíða 27
(38) Blaðsíða 28
(39) Blaðsíða 29
(40) Blaðsíða 30
(41) Blaðsíða 31
(42) Blaðsíða 32
(43) Blaðsíða 33
(44) Blaðsíða 34
(45) Saurblað
(46) Saurblað
(47) Band
(48) Band
(49) Kjölur
(50) Framsnið
(51) Kvarði
(52) Litaspjald